Framtidas sykehjem

Som rådgiver på RO i ti år har jeg reist land og strand rundt i oppdrag som har gitt meg innsikt i en verden som for de fleste er ganske lukket. Mange har nok opplevd å ha foreldre eller besteforeldre på sykehjem og slik møtt én kommunal institusjon og dens personale, men det å få innblikk i forskjelligheten som preger kommunenes sykehjemstilbud gir et videre perspektiv. Det er denne forskjelligheten som er utgangspunktet for denne artikkelen.

Alle som har fulgt med i debattene om sykehjemmenes plass i pleie- og omsorgskjeden husker sikkert Kvaase-utvalgets innstilling fra 1999. Om jeg forenkler det noe, kan jeg si at denne utredningen skisserer tre mulige roller for norske sykehjem i framtida. Enten at de fungerer som botilbud for de skrøpeligste eldre med omfattende behov for omsorg, stell og pleie, eller at de fungerer som botilbud for noen av de eldre i samspill med en utbygging av omsorgsboliger med bemanning. Den tredje veien som ble skissert var at sykehjemmene i framtida kun skulle gi tilbud om tidsavgrenset pleie eller behandling – korttidsopphold.

I dag vet vi at ingen av disse modellene har fått helt gjennomslag i betydningen at “norske kommuner” har valgt en av modellene. Rundt om i kommunene lever alle tre modellene og kombinasjoner av dem i beste velgående. Noen få kommuner har nesten avskaffet sykehjemmet som boform, i andre enden finner vi kommuner hvor eneste tilbud til de mest omsorgs- og pleietrengende som ikke lenger kan bo i opprinnelig bolig, er institusjonalisering i form av en langtids sykehjemsplass. Samhandlingsreformen slik den skisseres i St.meld. nr. 47 (2009 – 2010) mener jeg krever at vi blir enige om hva som skal være sykehjemmenes rolle når reformen er gjennomført.

Samhandlingsreformen medfører at kommunene skal få et større ansvar for helsetjenestene til egne innbyggere, reformen vil da også komme med økonomiske insitamenter til kommuner som velger å ta et større ansvar for enklere behandling som pasienter i dag må på sykehus for å få utført. Reformen oppfordrer til et sterkere fokus på fornuftig ressursstyring og et større og bredere engasjement fra lokale politikere som får ansvar for at helsespørsmål skal få en plass i alt planarbeid.

Sykehjem er en kostbar boform fordi brukere eller beboere her får en “pakke” av tjenester nesten uavhengig av individuelt behov. I en utredning for Helse- og omsorgsdepartementet i 2005 viste Senter for økonomisk forskning at kommuner som hadde satset på hjemmetjenester også som alternativ for de eldre med størst behov for omsorgstjenester, driftet sine helse- og omsorgstjenester rimeligere enn kommuner som hadde satset på institusjonstjenester (og det uten at kvaliteten ble dårligere). Dette betyr at lokalpolitikere må være bevisst i sine valg når kommunens “omsorgstrapp” skal utformes, valgene vil komme til å ha stor betydning for i hvilken grad de vil være i stand til å imøtekomme samhandlingsreformens ønske om å ta et større ansvar for helsetjenestene til sine innbyggere.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte i høst ut et høringsnotat med forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Her foreslår departementet at kommunene skal få et “sørge for – ansvar” når det gjelder helsetjenester. Hva dette kan innebære forklares slik (s 110):

Hvordan skal kommunene organisere tjenestene slik at de på best mulig måte (ressurs- og kvalitetsmessig) kan ivareta det nye ansvaret? Jeg kan ikke skjønne annet enn at her må sykehjemmene opplagt spille en viktig rolle. Da vil også sykehjemmene måtte bli til noe annet enn en boform med tjeneste for de skrøpeligste eldste eldre slik det ofte er i dag. Jeg antar at mange kommuner vil trekke en konklusjon i forhold til sykehjemmets framtidige rolle eller funksjon som innebærer å pusse støvet av Kvaase-utvalgets tredje modell fra 1999. Det vil si at sykehjemmet blir en kommunal helseinstitusjon som ivaretar behovet for behandling, avlastning, smertelindring og rehabilitering med korttidsopphold som hovedregel.

Mange kommuner vil nok komme til at de må samarbeide med nabokommuner for å drifte slike sykehjem, mens andre vil mene at de er store og robuste nok til å satse for seg selv. Uansett vil dette tvinge fram en lokalpolitisk avklaring som egentlig framstår som en helsepolitisk strategi. Og i denne strategien vil sykehjemmene og sykehjemmenes framtidige funksjon være en krumtapp. Sannsynligvis vil det komme til å bli slik at sykehjemmene blir til kommunale helseinstitusjoner for behandling på laveste nivå i en sammenhengende helsekjede og vi vil med dette kunne nærme oss myndighetenes ønske om færre sykehusinnleggelser og mer helthetlige pasientforløp.

Dette vil fortone seg som er kvalitativt kvantesprang hvor rollene til spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten er avklart og hvor vi som pasienter kan få vår helsehjelp og vår behandling til rett tid eller i alle fall på rett sted. Jeg kan gjerne legges inn på kommunens sykehjem når jeg er ferdig med en avansert operasjon på et spesialsykehus og trenger rehabilitering og etterbehandling. De aller fleste av oss vil imidlertid nødig avslutte livet med et langtidsopphold på sykehjem dersom vi får behov for mye assistanse. Dersom vi ikke kan motta tjenester i opprinnelig hjem, vil vi helst ha tjenester i en leid omsorgsbolig med ansatt pleiepersonale. Det er flere undersøkelser som dokumenterer dette og jeg vil komme tilbake til det i en senere artikkel. Poenget her er at samhandlingsreformen antyder løsninger i forhold til sykehjemmene som sannsynligvis har brei folkelig støtte.